Latest Entries »

 

5

Neste dag våknet Synne av at dusjen skruddes på. Duren fra vannet vekket henne opp fra en behagelig drøm. Hun hadde vært i Praha med Tore og de hadde vandret de historiske gatene, og bare nytt livet. Hun strakte seg, og så bort på vekkeklokken. Den var ti på syv. Tore startet halv åtte på jobb. Han var ingeniør av yrke. Jobbet på i ett privat firma som lagde programvare til ulike selskap. Synne visste ikke helt hva dagen hans besto i. De snakket ikke så mye om det. Det ble mest snakk om hennes jobb. Om de sakene som preget avisen som hun jobbet med. Hun satte seg opp og funderte litt på om hun skulle sette på kaffen. Men bestemte seg for å forsøke å holde på forsettet om å kutte ned på kaffedrikkingen. Hun tuslet i stedet mot badet. Ville gå inn i dusjen til han. Kjenne hans varme kropp mot hennes. Hun elsket kroppen hans. Den var stor, bamsete. Litt hårete ville noen si, men hun likte menn hårete. Likte at de var maskuline. Og Tore var en slik mann. De hadde møttes på jegerprøven for ett par år siden. Hun var lysten på å begynne å jakte, og ville derfor ha jegerprøven først. Han var instruktør. Det hadde ikke vært kjærlighet fra første blikk fra hennes side, men hun hadde lagt merke til han. Han hadde en gutteaktig sjarm. Spøkte og lo mye. Humøret hennes steg alltid etter å ha pratet med han. Heldigvis hadde han bedt henne ut. Hun var aldri frempå i sosiale situasjoner, så hadde det ikke vært for at han ba henne ut hadde de nok aldri blitt ett par. Hun husket første daten. Middag på en rådyr restaurant i byen. de hadde kommet inn, satt seg stivt ned på stolene og sittet stille lenge. Så hadde praten kommet i gang og hun merket at han var lett å prate med. De hadde gått på kino den påfølgende dagen. For å smi mens jernet var varmt, som Tore hadde uttalt. Hun husket filmen og hele kvelden som om det var i går. De hadde sett james bond. Typisk guttefilm, men hun hadde ikke brydd seg om det. Hun hadde sittet der i mørket og smugtittet på han. Sett på den brede kjeven hans, de knallblå øynene og de små sjeggstubbene som stakk frem på haka. Hun likte ikke menn som var glattbarbert, så det hadde passet henne bra at det var litt hår der. Vel en time ut i filmen hadde han lagt armen sin rundt henne. Holdt henne hardt fast. Så hadde han snudd seg og de hadde kysset for første gang. Ikke av de beste kyssene hun hadde hatt, men hun merket at det hadde potensialet. Han hadde blitt med henne hjem den kvelden. Noe som var uvanlig for henne. Hun hadde aldri hatt med en mann hjem etter andre daten før. Så hun hadde ikke ryddet leiligheten eller forbredt seg. Men han brydde seg ikke. Han bar henne inn på soverommet og de elsket. Hun måtte si elsket. For det var ikke ett knull, det var elskov. Allerede da. Så hun visste at dette var noe å bygge videre på. Hun kunne se fundamentet av noe. De hadde vært kjærester i 2 år nå og hun ble stadig mer forelsket i han. Hans vinnende vesen og myke armer. Hun kunne alltid stole på han, og han var perfekt på alle måter. Til og med moren hennes var enig at dette var en hun måtte beholde. Synne var oppvokst i det som måtte kalles en overklassefamilie. Faren hadde vært styreformann i ett stort industrifirma. Moren hadde vært hjemmeværende og hadde skjøttet den store villaen de bodde i. Synne kunne ikke huske at hun som barn noen gang hadde tenkt over hvor privilegert hun var. Det var først i voksen alder at hun så hvor store forskjeller det var på mennesker. Hun hadde ikke studielån pga foreldrene hadde betalt. De hadde også betalt bilen hennes, og leiligheten. De hadde ikke akkurat likt tanken på henne som politi, men da hun steg i gradene hadde den diskusjonen stilnet. Ifølge moren måtte alle yrkesaktive mennesker strebe etter å inneha en tittel. Noe man kunne slå i bordet med som hun sa. faren istemte i det og formante Synne å strebe etter å bli politisjef. Det hadde passet han bra det, å kunne fortelle om hans datter; den kvinnelige politisjefen. Tore hadde mange ganger kommentert at det var i grunn rart at ikke hun hadde mavesår, så mye forventninger det var på henne.

 -” Dagdrømmer du?” Tore tittet hodet ut av dusjen. Halvveis barbert med barberskum i klatter på ansiktet. Hun smilte og nikket. –” bra det. Hold på drømmene du. Og mitt tips; ikke les avisen. Det er jaktsesong på politietaten igjen.” Han sukket. Synne smilte. Det hadde hun egentlig forestilt seg. En så stor og bestialsk sak var det en stund siden Trondheim hadde sett. Egentlig en stund siden det resterende landet hadde sett også. Så hun regnet med at presset kom til å øke på utover dagen. –” kan jeg få komme inn hos deg eller? Må komme meg på jobb i rett tid i dag. Kan være lurt å få ett forsprang liksom.” Hun smettet av seg trusa og smøg seg inn. Strøk seg mot han som en katt. Han holdt om henne. Hardt. Hun likte det. Kunne fortape seg helt i armene hans og kun være Synne igjen. Ikke Synne Draben, drapsetterforsker. Hun kunne bare være seg selv. Og hun visste at han var der for henne. De hadde drevet litt fra hverandre i det siste. Hun jobbet mye, og han var fjern. De hadde sex, men det var ikke slik det hadde vært. Likevel visste hun uten tvil at det var han hun var ment for. Sånn sett så hun på seg selv som veldig heldig. Å ha funnet noen som hun skulle dele livet med. –” Hva er det du tenker på da+” Han prikket henne i skulderen med en såpe. Han masserte henne. Såpet henne inn. –” Ingenting” Hun sukket av velvære. –” Sikker på det? Du har den der rynken i pannen som du får når du tenker hardt på noe. For du har jo aldri rynker ellers” han nappet henne lett i håret. Han kjente henne godt. Men hun ville ikke ta det opp med han. Han kom til å nekte for at de var drevet fra hverandre. Eller verre; han kom til å skylde det på jobben hennes. Og da tumlet de seg fort inn i en diskusjon de begge tapte. –” Ikke tenkt for hardt da bare. På det du ikke vil fortelle meg mener jeg.” Han strøk hånden over brystvorten hennes. Den stivnet ved berøring. Så optimistisk frem til mer berøring. Hun fniste. Han fortsatte å stryke jevnt  over magen hennes. Hun lurte på om han tenkte på dem, og forholdet deres også. Eller om han kun tenkte på kroppen hennes. Hun elsket han høyt. Og så opp til han. Men det var ikke til å lege skjul på at hun noen ganger følte seg som kun en kropp for han. Noe han kunne stryke på, ta på. Det var lenge siden han virkelig hadde åpnet seg for henne. Slikk hadde det vært en stund, men spesielt i de siste 2-3 månedene. Han var så langt borte. Det var som om han hadde dratt en plass hun ikke hadde adgang til. Hun sukket. –” Skal jeg stoppe?” Han hvisket. Trodde at hun ikke nøt berøringen. Og det gjorde hun jo. Men hun ville gjerne ha byttet ut berøringen med en lang, ærlig samtale der hun så han i øynene hele tiden. Men hun sa ikke det. Istedenfor lukket hun øynene og formente mer kos.

 

3.

Hilden Sykehjem var lokalisert i ytterkanten av byen, i landlige områder. Det var relativt nytt og ikke særlig innbodd enda. Selv om Synnes syntes det var preget av bruken. Skjønt hun hadde aldri sett ett lite preget offentlig bygg. Akkurat nå var sykehjemmet omringet av en salig blanding av politibetjenter, mediefolk og forbipasserende som hadde stimet seg sammen i en uorganisert klynge. Synne nikket til en av de uniformerte betjente hun kjente igjen. Han nikket ikke tilbake. Ikke at det var uvanlig. Mange av de hun gikk på politiskolen med var sjalu på hennes raske karierrestigning. Det deprimerte henne litt, men hun hadde avfunnet seg med det. Hun trodde uansett ikke at en kvinnelig etterforsker fikk mange fans hos betjenter under henne. Fulgte med jobben. De mislikte at en kvinne var over dem, Og hun mislikte egentlig at de skulle se på henne med naiv respekt.

-” Jøss, hele riksmedia er her jo. Hvordan klarer de å finne ut slike ting så kjapt? Har ikke disse helsefolka taushetsplikt?” Erik pekte bort mot tv2. – ”De har en jobb å gjøre de å.” Synne trakk jakken nærmere kroppen og prøvde å fikse håret i en kjapp håndbevegelse. Hun var ikke særlig jålete av seg, men det var uansett greit å ikke ligne på en tulling om man skulle være på tv. ” Det er sjefen og gitt. Jøss, hele avdelingen er ute nå.” Synne så i retning av sjefen. Han så stressa ut. Hun skjønte enda ikke hva greia var. Greit at noen var død, men eldre døde. Slik var jo realiteten. Hun tørket av seg på den lille matten utenfor døra og gikk inn. En eim av urin og skyllemiddel slo mot henne. Iblandet en anelse medikament lukt. Og rullatorer langs alle vegger. –” Det er middagshvil tid, så vi kan snakke sammen uforstyrret.” En høy stemme skar inn. Innehaveren av stemme var en liten, tykk dame med langt rødt hår som på finurlig hvis var festet i en ball bak hodet. Med hjelp av en penn hva Synne kunne ane. – ”Jeg er Sigrid, lederen her. Og leder for 2 andre sykehjem i byen. Det er omorganisering. Alle må ta i ett ekstra tak skal man nå budsjettene.” Hun rakte frem hånden. Synne presenterte seg og Erik. –” Jeg skal vise dere rommet.” Hun sa rommet som om det var enhet i seg selv. Synne grøsset og tenkte at hun knappest trengte å vise dem hvilket av rommene det gjaldt. Polititeipen og de distré kriminalteknikerne visste vei. –”inn her. Dere forstår om jeg ikke trer inn med dere. Å se det en gang er virkelig nok.” Hun tørket seg i pannen i ett forgjeves forsøk på å tørke alle svettedråpene i ett strøk. Synne gikk inn. Det var ett typisk soverom. Hvite vegger, noen møbler som og en seng. Møblene var velholdte, men gamle. En gammel lenestol bar preg av hyppig bruk. Den sto midt på gulvet og tok opp mesteparten av rommet. Det luktet død. Og vaskemiddel. Synet som møtte henne i sengen forkom henne som ett syn som hun kom til å huske med gru resten av sin yrkeskarriere. Hun hadde bygget opp en toleranse for grusomheter. Man måtte det i denne jobben. 

Men dette var hun likevel ikke forbredt på -” Å herre jævelskapen.” Erik krøket seg. ”Sorry, jeg må ut.” Han styrtet ut døra. 

På sengen lå det en eldre dame, naken. I munnen hadde hun en tennisball. Rundt hodet var det roseblader. Strødd som om det var en romantisk tankegang bak det hele. Det var litt blod rundt lårene hennes. Dynen var rullet pertentlig til siden. Som om man ville holde området rundt avdøde ryddig tenkte Synne. –” Jeg ser ingen sår, ingen traumer?” Hun så på kriminaltekniker Hoo som sto ved sengen og noterte noe på en notatblokk. ”Vell, nei det er jo ingen synlige skader på henne. Men se her.” Hoo løftet opp den ene foten. Synne gispet da hun så hva som var stappet inni den eldre damen. –”Er det der…” Hun så på Hoo. –” Ja, det er en gummikylling. Stappet opp i der, vel oppi der slike ting normalt ikke finnes.” Han så på henne og dyttet brillene lengre opp på nesen. Synne ristet på hodet. Hva mennesker kunne gjøre mot hverandre sluttet aldri å forbause henne. At slik ondskap fantes. –” Så, jeg kan ikke sikkert hvilket tidspunkt hun døde på. Men det er i alle fall 12 timer siden.” Hun tenkte å spørre Hoo hvordan han visste det, men tok seg i det. Hoo var en av de beste på sitt fagfelt. Den lille, runde mannen av koreansk opprinnelse hadde jobbet i etaten i over 30 år. Noe som gjorde han til en av de mest rutinerte. Synne visste ikke hvor gammel han var, men hun antok at pensjonisttilværelsen ikke var langt unna. –” Skal vi dekke til liket snart…?” Erik sin stemme hørtes fra gangen. Synne nikket til Hoo, og han la ett hvitt klede over henne. –”Kysten er klar?” Erik stakk hodet inn. –” jepp. Jeg tar intervjuene og sjekker hvem som har vært på jobb i det aktuelle tidsrommet og du og noen uniformerte ser igjennom rommet. Ok?” Synne stilte det som ett spørsmål, men samtlige i rommet tok at det var en ordre. Hun gikk ut i gangen der den rødhårede sykehjemslederen snakket i telefonen og virket svært opprørt. Nede i gangen kunne Synne se en samling av hvitkledde damer som sto å så på dem. Hun fikk bort til dem. –” Etterforsker Draben her. Jeg går ut ifra at dere vet hva som har skjedd.” Hun så på dem. Den ene nikket og så i gulvet. Hun var en eldre dame, antakeligvis i femtiårene gjettet Synne. Hun var ikledd hvite arbeidsklær og hadde noen snedige rosa sandaler på seg. –” Jeg er Berit Weumsen. Jeg er avdelingssykepleier her på Hilden.” Hun rakte frem hånden. Synne tok den. Varme, myke hender. Synne lurte på om alle sykepleiere har myke hender.

De tre andre damene som hadde stått ved siden av henne stakk fort unna. Som om de kun hadde ventet på at en skulle ta ordet, slik at de andre kunne rømme åstedet. –” Det er lik en skam. En forferdelig hendelse! Astrid var så søt en gammel dame. Ja, for det er Astrid hun heter. Vi skriver kun etternavnet på døren deres. Vet ikke hvorfor. Vet ikke hvorfor vi gjør det. Det er jo triveligere med fornavn antar jeg.” Hun snakket fort. Synne holdt opp hånden og avbrøt talestrømmen. ”- Så, dere er dagskiftet. Hvem var det som oppdaget den avdøde?” Berit pekte på seg selv og så i gulvet. Synne nikket. Skjønte at det var vanskelig.- 

Jeg kom vel inn i 10.30 tiden. Det er litt sent, men det er travelt på formiddagene. Og hun likte å sove lenge. Dvs. hun er jo sengeliggende da, men liker å sove utpå.” Sykepleieren ristet på hodet mens hun snakket. Som om hun ikke kunne fatte at det hadde skjedd. –” Hvorfor ble hun ikke oppdaget tidligere? Jeg mener, det er vel nattvakter her.” Synne så spørrende på damen. –”Jo, det er det. Jeg vet ikke jeg. Du sier noe. Å herre min! ”Synne så medlindende på henne. –” Kan jeg få se vaktlisten deres?” Berit nikket og hastet forbi henne inn til ett lite kontor som lå på enden av gangen. Kontoret var lite, men det var bemerkelsesverdig hvor mange ting de hadde prakket inn på kontoret. Som om noen hadde anstrengt seg for å få mest mulig inn på en liten plass. Det bar preg av å ha blitt forsøkt ryddet nylig. Men uten at det hadde vært vellykket. Berit rotet litt rundt på pulten før hun fant en rød perm. –” Skal vi se. Her.” Hun pekte på tre navn på vaktlista. Synne noterte de ned. –” Så trenger jeg liste over alle ansatte og kontaktnummer. Og jeg må ha kopi av turnusen deres.” Berit nikket og romsterte rundt etter det. –” Og nummeret til vaktmesteren på bygget. Vi kommer til å trenge adgang til datasentralen for å se hvem som har kommet og gått. Jeg regner med at alle har elektroniske adgangskort?” Hun så spørrende på avdelingssykepleieren. –” Jøss, du vet mye om driften. Til å komme utenifra altså.” Synne nikket. Orket ikke nevne at hun hadde en far som bodde på sykehjem. Vis hun nevnte det ville det sikkert lede til flere spørsmål. Om hvordan han hadde det etc. Hun ville ikke snakke om han. Berit rakte henne en bunke papirer. –” Her. Jeg må tilbake. De eldre er opprørte. Noen er jo senile, så de vet ikke hva som skjer. Men noen har fått det med seg. Og så skal vi ha møte om det hele i ettermiddag.” Synne nikket, og gikk ut i korridoren igjen. Der holdt kriminalteknikerne på å bære ut liket på en båre. Erik sto og kommanderte det hele rundt. Synne sukket. Hun ønsket det snart var sommer.

4.

Berit Weumsen ankom politistasjonen ett par timer senere, fulgt av 3 hjelpepleiere som nærmest gikk i rett linje bak henne. Synne og Erik var nede og møtte de. Visste de inn på ett av de ledige møterommene. Synne så på de tre hjelpleierene. De var nattvaktene som hadde vært der. Hun hadde lest over personalmappene deres. Ingenting som hoppet ut fra sidene. To av de var 24 år og hadde jobbet innen eldreomsorgen i ett par år. Den siste var en velvoksen dame som hadde 20 år som hjelpepleier bak seg. Synne hadde lest alle mappene, og forsøkt å danne seg ett bilde av dem. Hvordan de var, hvordan de så ut. Hun ble nesten skuffet da hun så at ingen av hennes antagelser stemte i grunn. –” Jeg er med fordi jeg er tillitsvalgt i forbundet.” Berit Weumsen tok ordet. Hun så dem rett i øynene. Synne likte henne. Visste ikke hvorfor, men det var noe trygt med henne. Noe man kunne stole på. –” det er i orden ja. Kan dere si navnet deres sånn for rapporten.” Erik pekte på stoler som sto frem mens han snakket. De satte seg. –” Jeg er Liljan Havde. Jeg er 24 år og jobber som hjelpepleier ved Hilden Sykehjem.” Hun rødmet mens hun snakket. Så stjålent bort på Erik. Flott, tenkte Synne. Enda flere av den kvinnelige befolkningen som tydeligvis så noe i Erik de ikke kunne motstå. Erik nikket mot henne. Forholdt seg profesjonell. –” Jeg er Nina Lange. Jeg er også 24 år og jobber som hjelpleier på Hilden. Vi er venninner vi.” Det siste sa hun som om det var en viktig informasjon å ha med. – ” Du da?” Erik så på den eldste av de. –” Hilda Feum. Du har vel mappen min der? ”hun pekte surt på mappene som lå foran Erik og Synne. –” Jo, men det er greit å introdusere seg ør man begynner., Jeg er altså Erik og dette er Synne. Så, kan dere fortelle meg om natten?” Ikke uventet var det Hilda som begynte å snakke. Hun redegjorde for rutiner og hvor de befant seg til alle tidspunkt, En oversiktlig dame, tenkte Synne. –” Kan noen ha kommet inn uten at dere hørte det?” Synne så på dem. Alle tre nikket. Hilda tok ordet igjen. –” det er ingen lyd på hoveddøren om du har godkjent adgangskort. Og vi var i den andre enden mellom 2 og 6 pga der hadde vi en som var terminal. Ja, det betyr at han skal dø snart.” Hun så overbærende på dem. –” Eh, ja det er greit at du orienterer om slike medisinske utrykk.” Erik svarte henne mildt. Synne skjønte ikke at han ordet. Men, det var vel ett poeng i å ikke skape ett fiendebilde mellom dem og vitnene. –” Tro du en av vi som jobber på sykehjemmet har gjort dette? Det er jo så forferdelig!” Liljan Havde ristet så hardt på hodet at de lyse krøllene hun hadde hoppet hurtig fra side til side. –” Nei, vi tror vel ikke det. Dvs vi vet ikke hva vi tror. Akkurat nå er vi i startfasen og ser på alle sidene av saken.” politisk korrekt svart tenkte Synne mens hun så på Erik. –” Vel, å skaffe seg adgangskort er jo relativt greit. Vi har ett visst svinn av de pr år må du tro. Mange mister de eller slikt.” Hilda ristet oppgitt på hodet. –” Pasienten som ble funnet død, hun ringer ikke på alarmen? Jeg mener, hadde hun hatt fysisk mulighet til å tilkalle hjelp? ”Synne så på hilda. Hadde funnet ut at det var greies å forholde seg til henne. Det var uansett hun som svarte. –” Nei, hun hvisket kun. Og alarm. Vel, ifølge boka skal de ha det. Men hun kunne ikke å bruke den.” Hilda sa boka som om hun snakket om en bibel. –” Så dere så til henne tre ganger om nettene?” Erik så på de to andre hjelpepleierne. De nikket samstemt. –” Ja, vi har jo ikke tid til å sitte innpå til de hele nettene. Vi har jo mye å gjøre vet dere.” Hilda hevet stemmen. –” Vi skjønner det. Ingen anklager dere for noe her.” Synne forsøkte å berolige henne. Det så ut som det hjelp noe, for hun satte seg tilbake i stolen igjen. –” Hadde hun pårørende som var innom?” Alle tre nikket til Synne sitt spørsmål. –” Ja, barn og barnebarn var innom titt og ofte. Så hun er en av dem som har mest besøk. Hadde mener jeg..” Nina lange skyndte seg å legge til hadde. Hun var blank på øynene. Synne så medlidende på henne. Skjønte at dette var vanskelig for dem. –” Har dere noen formening om det er noen som kunne ha gjort dette?! Synne ventet ikke at de skulle ha det, men hun pleide uansett å spørre. Alle tre ristet på hodet. –” Nei, hun var jo en snill gammel dame. Og hun var veldig syk. Så hva skal man oppnå med å drepe henne? Hvem gjør sånt?” Hilda så vantro på dem. Synne nikket og tenkte at det var akkurat det hun selv tenkte. Hun så på Erik og så at han tenkte det samme som henne, Dette kom det ikke noen utav. Ingen av disse hadde drept henne, det forekom dem som nærmest garantert. Så de avsluttet høflig avhøret.

-” jeg ser ikke det for meg at noen av de hadde noe med drapet å gjøre. Gjør du?” Erik så på henne. –” Nei, det gjør jeg ikke. Tror det må ha vært noen utenifra. Det er for gjennomsiktig å drepe noen der en jobber. Det tror jeg ikke lar seg gjøre hvis man planlegger å komme unna med det.” Synne reiste seg og begynte å rydde bordet. –” Skal vi kalle det for en bra innsats, og dra hjem?” Erik spurte henne forhåpningsfullt. –” Tja, tror ikke det er noe mer å gjøre i dag. Hater dette. Det er liksom en vente-lek. Vente på at noe skjer.” Erik så på henne. Det så ikke ut som om han var enig, men han sa ingenting. –” Noen planer i kveld da?” Hun bestemte seg for å skifte samtaleemne. –” Å ja, det har jeg jo. Masse planer hver kveld jeg. Har jo en del damer på speed funksjon da vet du.” Han gliste bredt. Tydeligvis fornøyd med seg selv. –” Enn du og Tore da+ Fortsatt evig kjærlighet?” Han hjalp henne med å rydde mens han snakket. -” Vi har det bra vi. ”Hun hørte at hun svarte kort. Håpet han ikke bet seg merke i det. Hun orket ikke å komme inn på tankene rundt forholdet deres. –” Tror ikke på evig kjærlighet jeg. Men hvis det funker for deg så.” Synne visste at han ikke trodde på det. Hun hadde ikke tall på alle gangene de hadde diskutert hans mangtallige forhold kontra hennes monogame liv. De hadde til slutt blitt enig om at de var forskjellige, og det var det. Hun så ikke ned på livsstilen hans, men det hendte at hun tenkte sitt. Hadde hun levd slik, hadde hun kjapt fått rykte på seg for å være løsaktig. Og det var jo ikke slik at hun ikke hadde fysiske behov hun også. Hun hatet at det alltid ble antatt at menn hadde større seksualdrift enn kvinner. Det var en form for diskriminering hun ikke likte. –” Altså, du spacer ut ofte syns jeg. Skulle sett ansiktet ditt nå, helt fjernt.” Erik avbrøt tankerekken hennes. –” Blir vel sånn om en har mer å tenke på enn finne nye skjørt å jakte på.” Hun angret med en gang hun hadde sagt det, for hun så at han ble lei seg. –” Du vet at det er mer med meg enn det.” Han snakket lavt. Jo, hun visste det. Hun kjente den Erik som likte opera og som var usigelig snill med sin familie. Men hun skulle ønske han kunne vise det oftere. Ikke vare spille for galleriet av menn på kontoret. –” Skal jeg svippe deg hjem?” Han så på henne. Hun nikket. Orket ikke ta bussen i dag. Og da slapp hun å ringe Tore. Han hadde sikkert kommet med en gang. Men hun ville ikke det. Ville tenke litt før hun så han. Så hun fulgte etter Erik ut på den store parkeringsplassen bak politihuset. Hans sølvgråe Volvo sto lengst borte. –” Hvorfor parkerer du alltid lengst borte?” Hun spurte han i en trassig tone. –” vet ikke helt. Er vel glad i en gåtur før jeg setter meg inn da. Skader ikke.” Han plystret lavt mens han gikk. Hun måtte smile av han. Der gikk altså en mann på 1,80 og plystret på en  romantisk sviske av en sang. Det var som å se på en bjørn som heklet. Eller noe i den duren.

 Litt bilder! Her er lille babyen min, Katrine. Stolt fadder jeg da!

 Meg og bestemor. Savner deg!

 og så lille gullet!

Altså…når jeg startet bloggen her skulle jeg blogge tre til fire ganger pr uke. Men som så mye annet så nle det med de gode hensiktene. Men skal prøve å skjerpe meg..

Frihelg,melodi grand prix og i det hele tatt. Må se på grand prix da føler jeg. Moro med alle overdrevne kostymer. Og heier selvsagt på norge. Kjekk gutt da. Synger ikke så værst heller.

Eller er det lite nytt å melde. Jobber og ser veldig frem til ferie. 12 juli er første feriedagen trur jeg. DET skal bli godt det!

Litt dårlig dag..

Ryggen er i skikkelig vranglune. Tipset da er vel å gå i ulendt terreng. Men hvem gidder å røre seg når det er vondt da..Var borte fra jobb en natt da, men må vel satse på å komme meg avgårde i helga igjen. Skjønt jeg vet ikke helt fra hvor de kreftene skal komme fra.

Lengter til lysere tider å. Sol og sommer. Slippe å kle på seg halve klesskapet før en drar ut.. Fant ett bilde jeg tok sist høst tror jeg. Så legger det ut så kan sommeren kanskje komme kjappere…

 

2.

 

-”’ Synne! Dukk! ”Hun snudde seg brått, men rakk ikke å dukke før ett bananskall traff henne på pannen. Latteren bredte seg i møterommet. Hun så seg rundt og lette etter synderen. Skjønt hun behøvde ikke lete. Hun visste allerede at det var Erik. Typisk han. Hun kom aldri til å skjønne hvorfor voksne, velutdannede og tilsynelatende normale menn syntes slike ting var moro. Hun smilte mot han. Ingen vits å starte uka på en sur notis sa hun til seg selv. Hvem visste hva uka ville bringe. Hvis det ble like hektisk som sist uke, så hadde hun mere enn nok å gjøre om ikke Erik skulle bære nag til henne for hennes manglende aksept for hans humør. Hun ante ikke hvor mange timer de tilbrakte kun de to, men det var mange nok til at dårlig stemning dem imellom be uutholdelig. Hun likte han, men kunne spare seg for de barnslige sidene hans. Han skulle være en av gutta til en hver tid.

 -” Er alle her nå?” Olav Kleeit sin stemme brøt tankerekken. Hun nikket mot han. Hvis Erik var tilstede, var ofte alle andre også det. Han hadde det med å spasere inn flere minutter etter møter hadde startet. Hadde hun gjort det, var hun viss på at hun hadde blitt sett på med sure øyne. Men Erik dekket over det med en eller annen spøk, og kom unna med det meste.

-” Godt. Som dere vet er det mandag og nye muligheter. Det er jo ett bikkjevær ute, men jeg regner med at de kriminelle har vintertøy de også.” Sjefen smilte bredt av sitt eget forsøk på en spøk. Men responsen lot vente på seg. Kun høflige smil. Synne smilte litt for seg selv, og tenkte at humor ikke var av Olav sine sterke sider. Han var en god sjef. Men manglet litt på de menneskelige sidene. Ikke den man gikk til med ett personlig problem. Ikke visste hun mye om han heller. Antok at han var gift, fordi han hadde giftering. Men utover det hadde hun ingen aning. Rart egentlig. At man kan jobbe under noen i ett par år uten å egentlig bli bedre kjent. Kun høflige fraser, og overflatiske spørsmål. Skjønt hun kunne aldri tenke seg å gå til han med mer personlige ting. Som eneste kvinnelige etterforsker på huset følte hun at alles øyne var på henne. Hun måtte fremstå som minst like tøff og dyktig som gutta. Så hun valgte å ha en kjølig fremtoning. Hun kledde seg alltid i grove jeans og tykke gensere. Slik skjulte hun mest mulig av formene sine og kunne passe mere inn. Og hun hadde også opparbeidet seg ett rykte som en tøff etterforsker som ble sett på som ”en av gutta”. De nærte nok også en viss respekt for henne siden hun i ung alder hadde steget i gradene. Hun var 28 år og hadde vært politi i 5 av de årene. På så kort tid var det godt gjort å kunne titulere seg etterforsker. Men det hadde kommet med en pris. En sak for 4 år siden hadde gitt henne tittelen. Hun hadde på egenhånd løst en rekke voldtektssaker som hadde preget byen i flere måneder. Media hadde fulgt saken tett, og da det hele var over ble hun fremstilt som en helt i media. For en ung betjent ble overgangen fra anonyme skift der hun stort sett skrev fartsbøter til etterforskertilværelsen, stor. Men hun var flink til å tilpasse seg. Og etter noen måneder følte hun seg hjemme i andre etg på politihuset.

 -” Som jeg sa, hvis ingenting dukker opp så er fokuset på de mange tyveriene i midtbyen denne uken. Trondheim kan ikke være bekjent av dette.” Synne sukket. Hun lengtet etter andre oppgaver nå. Siden jul hadde de holdt på med tyverier og økning av sikkerheten for butikkeiere i midtbyen. Viktig det å, men hun savnet adrenalinet som ofte fulgte med store saker. De ble ofte sterkt profilert i media og alles øyne var på dem. Hun likte å jobbe lange dager. Begrave seg i arbeidet sitt. Kjenne på at kroppen ble sliten, men at hun virkelig fikk utrettet noe.

 -«Så, da er det bare å starte da. Er det ikke?’ Olav sin oppfordring lå ikke lenge i luften før det skrapte i stoler, og alle var på vei til sine respektive kontor. Synne så seg rundt og forsøkte å finne Erik.

 -” Meg du er etter heller? Hva er det jeg sier; klart det er meg du ser etter! Det er alltid meg damer seg etter. Som bier til honning. En god kvalitet tenker du sikkert. Men i helga var det ikke det. Jeg var på byen..” Synne sukket og blokkerte ut resten av historien. Hadde lite å si om hun ikke hørte etter, hun kunne de uansett. Erik hadde en slik historie hver mandag. Bytur med kompisene. En eller annen morsomhet, og deretter hjem med en ny kvinnelig bekjentskap. Hans romantiske eskapader fikk hennes eget kjærlighetsliv til å se dørgende trist ut.

-” Hei, hører du eller? Du kan jo ikke være lei av meg allerede denne uka? Det er jo mandag jo!” Erik dultet henne i siden. Hun ynket seg. Til og med tommelen hans var spiss og benete. Hun trodde aldri hun hadde møtt en som tynn og senete fyr som Erik. Med sine vel 180 cm burde han veie atskillig mer. Hun kunne ikke vite sikkert, men for henne så det ut som om han var knappe 60 kg. Han lignet på et av de dødssyke menneskene som alltids figurerte i reklamer der man samlet inn penger til gode formål. Han hadde også ett uvanlig spist ansikt. Ikke pent, men hun antok at det hadde sin sjarm. Hele Trondheims kvinnelige befolkning så iallefal ut til å falle for han. Utenom henne selv da. Hun hadde aldri en gang tenkt tanker. Og bra var det. Hun trodde ikke hun kunne klart å være partner med noen hun fant tiltrekkende. – ” Så, da er det vel tilbake til arbeidet?” Erik stemme skar av tankerekken. Hun nikket og fulgte etter han inn til kontoret deres. Kontoret besto av ett lite bord som for lengst var overlesset av papirer. Ingen av dem var gode til å rydde. Synne lurte noen ganger på om bordet kom til å velte under den store papirhaugen. Hun trodde hun så noen ett av bordbenene bøye seg i en uant kurve. Som om det var i ferd med å si takk for seg og etterlate bordflaten til de tre resterende bordbena.

 -” Etterforsker Steffensen her.” Erik snappet opp telefonen før hun rakk å reagere på den irriterende ringelyden. –” Virkelig? Ok.” Erik nikket og så storøyd på henne. Deretter spratt tommelen hans opp. Hun så på han og lurte på om de snart skulle dele en high five. Heldigvis avsluttet han samtalen og high five frykten forsvant. Hun så spørrende på han. –” Drap! På ett pleiehjem tydeligvis. Svære greier høres det ut som. Sjefen ringte. Allerede flere patruljer på stedet.” Han overøste henne med informasjon. Øynene lyste i opphisselse. –”Er ikke dødsfall relativt normalt på pleiehjem. Og forresten Steffensen; det heter altså sykehjem.” Han viftet begeistret med den ene hånden. – ”Antakeligvis er det relativt normalt. Men dette er altså ett drap. Visstnok er det helt tydelig. Kanskje noen har skutt en bestemor. Yes Synne! Dette er overtidsstoff!” Han smilte bredt. For Erik var død og andre katastrofer kun en unnskyldning for å håve inn overtid. ”så da drar vi. Jeg kjører.” Hun så bestemt på han. Han nikket.

her kommer noen bilder av lille gitten min. Han er 3 år nå. Oppkalt etter tidligere rosenborg spiller. Sånn kan det gå når matmor er mer enn normalt opptatt av fotball..

En lat kar som ikke liker å ligge i fanget, men som gjerne kan ligge ved siden av folk. Litt sky er han nok da.

Romanprosjektet

I 2008 (tror det var da iallefal) startet jeg å skive en krimroman. Tar sjansen på å legge den ut her..Så lenge alle lover å ikke se på skrivefeil. For de er del vel en del av. Kan være passende med krim nå i disse påsketider?

Så, med det legger jeg ut del 1.

ONDSKAPENS ANSIKT.

1.

 
I dyp snø kan man ane en ro og stillhet man ikke finner ved tynt snødekke. Det var som om vinteren hadde lagt ett teppe om verden, og gitt beskjed om at alt skulle være stille. Kulde og snø ga menneskene ett annet tempo. En hverdag bestående av mer innhold. Tilsynelatende lokket den mennesket til å ta ett dypdykk inn i sin egen psyke. Sitt sinn. Og der forble de til kulden avtok. Og om våren frister ting mer enn de gjorde da høsten favnet en. Våren ga menneskene evne til å se nye muligheter. Den ga de tillatelse til å våge mer. Til å streife innom ting de ikke trodde de maktet. Våren tillot slikt som man ellers ikke tillot. Og solen varmet ens sinn opp fra en dyp vinterdvale. Slik svinger årstidene av gårde og menneskene med dem. Å leve i ett land uten årstider forekom han som en umulig oppgave. Så han satte pris på vinterens kjølige grep om alt som lever. Og på vårens uendelige klang om håp og lysere utsikter. Man skulle hatt en jobb som tok hensyn til årstidene. Enkelte yrker hadde man jo andre arbeidstidspunkt om sommeren. Han hadde hørt det. Men ikke i hans yrke. Lønna var heller ikke noe å skryte av. Turnus var visst drepen for hjertet. Og kunne gi kreft. Var noe med å hele tiden veksle mellom å jobbe dagvakter og kveldsvakter. Men tross dette var det vel en ok jobb. Ikke ett kall. Han kunne ikke fordra blåøyde, overivrige sykepleie studentene som gjorde sin årevisse ankomst bekjent med at de kvitret som ungfugler og hadde ett unisont naivt syn på yrket. Han kunne ikke fordra de opplyste ansiktene deres. Og de dumme spørsmålene. Om han hadde begrep om alle mulig slags medisinske emner. Om døden, og om hvordan de kunne sørge for verdiighet ved døden. De spurte så mye at han fikk migrene, enda han egentlig ikke hadde migrene. Men han svarte høflig og ga inntrykk av at han trivdes som veileder for de dumme. Uansett var det ekstra hender, og på sikt avlastet det han noe. Så det hadde vel sin gjerning. Om bare de kunne slutte å se på yrket som ett kall. Som noe som førte den nærmere himmelen omtrent. Ingen kom til himmelen, og iallefal ikke dumme studenter. Da anså han seg selv som en mer verdig kandidat for evig nirvana. Han var jo en ren sjel. Ett perfekt menneske.
 
Vinden pisket han i ansiktet, så han trakk vinterjakken tettere om ørene. Han hatet disse seinvaktene nå på vintertid. Visst var det behagelig å sove utpå, men kroppen kjentes tyngre nå i februar. Han så på klokka. Den nærmet seg faretruende skiftstart. Han startet kl.15, og med kjapp hoderegning antok han at det kom til å holde hardt i dag. Han måtte kanskje sprinte deler av veien. En ubehagelig tanke. Men måtte han så skulle han gjøre det. Han kom alltid presis. Han satt ved bordet på vaktrommet ett minutt på alltid. Kollegaene spøkte og kalte han ett menneskelig ur. Så de han så visste de at neste skift startet om 1 minutt.

Han antok at det var en måte å rose han på. Men for han lød det som kritikk. Så klart var han presis. Han kunne klokka han. I motsetning til noen av de åndssvake vikarene som ramlet inn 2 minutt etter at de skulle vært der. Og når de da kom inn, så hadde de alltid ett overrasket utrykk i ansiktet. Er jeg for sen nå igjen-utrykket. Og i stedet for å skynde seg, brukte de da flere minutter på å ta av seg uteklær og sette seg. Åndsvake tullinger. Det var slike personer en skulle hatt fellingstillatelse på. En måned i året skulle det være fritt frem til å skyte de. Han skulle sannlig melde seg frivillig. Han tørket seg på overleppen. Svettet. Han gjorde det når han tenkte på idioter. Det irriterte han at han lot seg påvirke så til de grader. Han som var så kald i planleggingsfasen. Med en gang han så folk forsvant det. Han kunne ligge hele natten å planlegge alle samtaler han skulle ha påfølgende dag. Ned til hver minste detalj. Sånn at han skulle fremstå normal og behersket. Men som kom han på jobb og lavintelligente åsyn møtte han. Dermed forsvant all planlegging, og han ble panisk innvendig. Riktignok kunne han skjule det til en viss grad, men han begynte altså å svette. Og han hatet å svette. Det var nok ett tegn på hans egen dødelighet.


Han så på klokka igjen. 5 minutt til skiftet startet. På tide med en sprint. Han måtte iallefal være tidsnok i dag. Det var viktig å komme i gang ordentlig i dag. Ikke sløve seg igjennom. Han sløvet egentlig aldri, men hadde dager da også han var sliten. Det var starten i dag. 10. februar skulle for evigheten gå inn i norsk historie som den dagen han startet å drepe.

 

Hei. Hei på deg. Og her er jeg. Tenkte jeg skulle blogge litt. Mindre for en eventuel leser,men mer for meg selv. Ut med alt det rare som til enhver tid forkludrer hodet. Ja, for det forkludrer nemlig. Prøv selv hvor vanskelig det er å få noe konstruktivt gjort når en går en hel dag å tenker på hva den filmen het som en var så avhengig av å se når en var 14 år… Den filmen som gjorde at man egenhendig antaglig sponset ansatt nummer 3 på den lokale videosjappa. Den filmen jeg lånte minst 2 ganger i uka, og uten feil alltid glemte å levere tilbake i tide. For det var totalt umulig. Så går jeg da fra mandag til tordag i total døs i en evig søken etter den filmen. Har det jo inni hodet da. Så kom det frem; Salsa! Fra 1988 hvis ikke jeg tar feil. Kul film, og helt nødvendig i min tenåringstilværelse!

 Det ble en innføring i en fase der jeg kun så dansefilmer. Dirty dancing og Lambada. Så, da kom jeg på det. Dermed kunne jeg fokusere på andre ting. Som å nyte frihelga! Er vernepleier som jobber som nattevakt. Trives godt med det fordi jeg er ett innmari nattedyr. Men blir jo sliten. Og når da hjernen er sliten, kan man jo bruke 4 dager på å komme på tittelen på en film.. Men er altså vernepleier. Vet du ikke hva det er, er jeg ikke forbauset. Alle vet hva sykepleier er, men få vet hva vermepleier er. Vel, kort fortalt er det høgskoleutdanning som ligner på sykepleier mens som har mer fokus på en helhetlig tilnærming til menneske. Noe i den duren. Var ferdig i 2005. Siden den gang har jeg jobbet 3 år på ett sykehjem. Til jeg av uforståelig grunner ble overtallig. Så i 2009 ble det ny jobb. På ett bofelleskap for funksjonshemmede. En helt annerledes jobb. Men tror jeg trengte det. Så jeg jobber natt. Sover en del om dagen. Eller skriver en del. Elsker å skrive. Er ikke særlig flink. Men det spiller mindre rolle. Trenger å skrive tror jeg.

Mm. Dette ble ett rotete første innlegg i denne bloggen. Men det får bli som det blir. Nå skal jeg kose med katten min Sapara og se film på tv tror jeg. Og dette er Sapara.

 

(og ja; bildet av Sapara kom muligens tre ganger her…Ny på dette jeg. Men det for bli som det ble da)